Når vi hører og leser om scientologikirken i nyhetene, er det ofte i forbindelse med en skandale – en Hollywood-kjendis har sagt noe rart eller gjort noe dumt.
I The Master forteller regissør Paul Thomas Anderson historien om en mann i etterkrigstidens USA som har store problemer med å tilpasse seg et sivilt liv, og om starten til det som i dag er blitt en verdensomspennende bevegelse.
Filmen skyr skandalene og sensasjonene, nevner ikke mye vi i dag kjenner som scientologi, og tar seg tid til å skildre Freddie Quells (Joaquin Phoenix) møte med lederen for den kvasireligiøse bevegelsen «The Cause», Saken. Men parallellen til scientologi er åpenbar.
Med filmer som Boogie Nights (1997), Magnolia (1999) og There Will Be Blood (2007) på CV-en har Anderson bygd seg opp et solid rykte som en unik filmskaper i Hollywood, ofte med fortellinger basert i og rundt San Fernando-dalen utenfor Los Angeles. The Master skiller seg på dette punktet fra de andre filmene til Anderson. Den er meget langsom og bruker tid på å skildre etableringen av gruppen, og fører Quell over store deler av USA.
Phoenix’ bryter stillheten
Etter en fyllekule legger Freddie Quell seg til å sove om bord på en tilfeldig båt som ligger til kai i San Francisco. Dagen etter har båten lagt til sjøs og han møter den karismatiske Lancaster Dodd (Philip Seymour Hoffman). Innad i bevegelsen er han også kjent som «The Master», Mesteren. Blindpassasjeren blir invitert med i et bryllup om bord, på vei fra den amerikanske vestkysten til New York.
ANMELDELSE: Punch-Drunk Love – en annerledes kjærlighetsfilm
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Phoenix og Hoffman dominerer kinolerretet i «The Master». (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Quell er en kompleks figur, med tung bagasje fra sine erfaringer fra kamper mot japanske styrker under andre verdenskrig. En nasjon skadeskutt av krig, fylt av soldater med traumer omgivelsene hjemme ikke har evne eller forutsetning til å forstå, utgjør bakteppet til fortellingen.
Phoenix spiller overbevisende og intenst, en fascinerende figur både for Mesteren og for meg i kinosalen. Han tok en kunstpause fra filmkarrieren med prosjektet I’m not there. Med rollen som den alkoholiserte krigsveteranen i The Master løper han stormende ut av stillheten.
Mens Quell og hans sinn skildres detaljert forblir Hoffmans rolle som Mesteren et mysterium. Anderson bruker ikke tid på å forklare eller vise oss bakgrunnen til den karismatiske lederen – noe som gjør at filmen føles ufullstendig. Hva driver denne mannen og hans nærmest religiøse ideer?
ANMELDELSE: Boogie Nights – Wahlberg storspiller
Regissør med frie tøyler
Amy Adams spiller Peggy Dodd, kona til Mesteren i «The Master». En rolle hun også er Oscar-nominert for, men hun gjør lite ut av seg og er en liten bifigur i den store fortellingen. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Filmens ambisiøse budsjett på 35 millioner dollar ble finansiert av en ung milliardær. For første gang på 17 år er en hel film spilt inn på det kostbare 70mm-formatet, sist gang det skjedde var innspillingen av Kenneth Branaghs Hamlet (1996).
Det har også gitt regissøren nærmest frie tøyler, og filmen avviker fra den vanlige Hollywood-oppskriften på flere måter. Da rulleteksten startet var jeg ikke noe nærmere kjernen i mysteriet rundt hverken Saken eller Mesteren, men jeg hadde fått innblikk i hvordan en sektlignende bevegelse kan bli til.
The Master er ikke en film som vil fylle kinosaler, selv med uovertrufne tidsbilder av USA på 1950-tallet, og intense skuespillerprestasjoner. Under overflaten berører Anderson mange temaer, og driver skarp kritikk av det amerikanske samfunnet spunnet rundt identitet, fordommer, krigstraumer og lidelse.
Andersons fortelling er uten de sensasjonelle historiene om Hollywood-stjerner som har gått av skaftet, og viser oss en kjerne av menneskelig lidelse og lidenskap. Og en persons arbeid for å hjelpe dem som er forbi all hjelp.
Men mest av alt er dette Joaquin Phoenix’ film, som med figuren Freddie Quell gjør sin beste rolle siden Walk the line.
